Mandag den 2.august kl 11.30. Måtte Eskild og jeg gjøre noe av det tyngste vi har gjort sammen. Vi måtte avlive Frigg. Etter to uheldige hendelser hadde vi aldri kunne stolt på han igjen.
Den første lot vi han tvilen komme til gode. Vi var samlet hele familien på hytta og 3 hunder sto ute i bånd. Frigg, Puma og Donna(hunden til søstarn). Da en nabo kom inn på tomten, varslet Frigg som vanlig, men det stoppet ikke naboen og han gikk bort til Frigg og trodde han ville bli klappet. Det var ingen ute når Frigg varslet, men Eskild kommer ut idet naboen står og klapper Frigg som bjeffer. Det ente med ett lite hul i fingren og plaster. Naboen tok på seg skylden og sa det var utrolig dumt av han å gå bort til en hund som var på eiendommen alene. Og vi lot tvilen komme Frigg til gode. Men søndag etter å ha vært en tur på fjellet kom vi tilbake til hytta og da var det en annen nabo på besøk. Vi tok først hundene i bånd, siden vi trodde naboen hadde med seg sin hun. Noe han ikke hadde, så vi lot dyra gå litt løs. Da fikk jeg naboen til å gi Frigg en godbit. Og alt virket helt fint, hvor Frigg logret og alt så helt fint ut. Men så skjønner jeg det er noe galt, når naboen begynner å dytte Frigg unna og sier han ikke vil bli bitt.Han hadde da hørt om den andre naboen og var tydeligvis redd. Frigg trekker seg unna før han tar en rude bjeffer to ganger og hopper etter ansiktet på naboen… Denne gangen ente det med en rift i ansiktet. Men hva hvis det hadde vært en unge eller han hadde gjort mer skade. Det hadde jeg ihvertfall ikke kunne leve med. Naboen sa alt gikk fint og at han ikke krevde noen avlivning. Men jeg bestemte meg vel egentlig der og da, har alltid sagt at dyra ikke har noen sjangser.Må jo selvsagt se ann omstendighetene. Og dette var nok for meg. Det hadde blitt veldig vanskelig å stole på han igjen. Og vi hadde da kommet til å leve ett liv jeg ikke vil med hunder. Det skal være en glede og kos. Di blir jo liksom ungene til en, ihvetfall for oss. For mange er det sikker vanskelig å skjønne, men di som har mistet noen di har vært utrolig glade i skjønner hva jeg mener.
Jeg har vært så utrolig heldig å ha Frigg, lært mer enn jeg kunne ha gjort av noen annen hund.Og vi har oppleve mye samme gode ting og dårlige ting. Men så mye jeg har hatt igjen for å ha hatt han den korte tiden vi kunne ha han. Det ville jeg virkelig ikke ha vært for uten. Frigg ga alltid 110% for meg. Han var en trenings narkoman uten like. Og vi trente jo fordi vi begge likte det. Var så gøy å se den framgangen. Jeg gikk fra å tro at jeg aldrig kom til å konkurere med Frigg til å bli nr2 i lp2 på NM og for meg var ihvertfall det utrolig stort. Vi har tatt funksjonsanalyse, ferdselsprøve(BH), konk to ganger i lp2 og fått opprykk begge gangene, vært to dager med på NM og en utstilling bare i år. Synes vi har gjort utrolig mye jeg og ikke en gang ga Frigg opp, han jobbet like bra for mor alle gangene. Selvsagt har det kostet litt sosialt samvær og det har vært utrolig mye dritt vær, men vi har vært å trent for det. Å hvorfor,jo det er jo så utrolig gøy:) Men nå har jeg mistet min beste trenings kammerat og ja tja kanskje beste venn. Noen vil vel sikkert si, du har jo Puma, og takk lov for det.Men ingen kan erstatte Frigg. Selv om livet går vidre og det er jo » bare » en hund.
Jeg kommer til å fortsette å trene med Puma som jeg har gjort,hun har nok en svært god framtid som lydighets hund hun. Må bare starte litt på nytt. Erjo ingen hemmelighet å si at Frigg ble litt prioritert. Selv om Puma har vært med på mange treninger hun. Og det med henne til nå vært stort sett mest lek og moro. Men det tok sin tid før treningen kom sikkelig i gang med Frigg også, han var vel nesten 10 mnd. Mulig jeg lar di være valp litt for lenge!!! Og det er vel ingen tvil om at jeg vil ha en hund nr to i hus om ikke altfor lenge. Og jeg har kikket litt, bare for å prøve å få litt annet å tenke på. Noen vil sikkert synes det er for tidlig andre hadde hatt en ny den dagen di lot en annen slippe. Men for meg er virkelig dyra mine alt. Noen ville helt sikkert å ha prøvd ut flere situasjoner med sin hund eller omplasering. Men skulle ikke jeg ha Frigg skulle ingen andre ha han eller.Og jeg ville heller ikke risikere at noe skulle skje en 3 gang. Man tar på se ett utrolig stort ansvar når en skaffer seg en hund og da er en pliktig til å ta det ansvaret som også følger med. Og jeg håper jeg gjorde det som var riktig. Jeg føler ihvertfall det. Det hadde ikke blitt den sammen gleden å ha han lenger for oss.
Frigg sovnet inn i armene våres og det vil nok ta lang tid før han blir glemt, helt glemt vil han aldri bli. Selv om en ny kommer å tar hans plass. Så vil Frigg alltid være Frigg.
Kennel Black Pumas 
